|
Prolaps på Lurveleggs Sunshine |
|
Født/born 22.02.2006 |
KIERAProlaps på dachshund og vårt forsøk på rehabilitering etter operasjon.
Prolapset kommer, våre observasjoner og utvikling.
Søndag 18.10.2009. Vår korthåret kanindachs Kiera, født 22.02.2006, har akkurat hatt løpetid og ble parret for siste gang fredag 16.10.2009 med en av våre hannhunder. Hun virker sliten og støl, vi kan observere at hun har hovnet på innsiden av lårene og i de to bakerste jurene. I tillegg har hun ikke gjort fra seg det siste døgnet.Hun beveger seg fortsatt uten problemer, men som alltid liker hun å slappe av i armkroken. Vi regner med at hun er sliten av parringer og oppstyr i forbindelse med løpetiden, og lar henne få sove i sengen vår om natten. Dette er noe vi vanligvis ikke lenger gjør, da vi ikke ønsker å skjemme bort hundene helt.
Mandag morgen 19.10.2009. Kiera virker støl og halter litt. På dette tidspunktet mistenker vi at hun har fått en forstoppelse og jeg går en liten tur med henne for å se om hun får gjort fra seg. Hun tisser ett par ganger på turen, men får ikke gjort fra seg. I begynnelsen av turen halter hun på høyre bakbein, men går lettere og lettere underveis. To rådyr hopper ut på veien foran oss, og hun viser iver og glede etter å følge rådyrene, og jeg lar henne følge sporene et par hundre meter. Når vi kommer hjem vil hun ikke gå opp trappen til huset, men blir stående og bjeffe til jeg kommer og henter henne. Jeg bærer henne inn i huset og slipper henne ned i sofaen. Ettersom hun har løpetid har hun vært inne-hund de siste to ukene, mens de andre hundene står i hundegården om dagen. Utover dagen merker jeg at hun blir mer og mer hemmet i bevegelsene og innen jeg drar for å hente Anita på jobben har hun store problemer med balansen, hun sjangler og mister kontroll over bakparten. På veien kaster Kiera opp store mengder gult slim. Vi ringer vår veterinær og hun anbefaler oss å dra til Ski for å få tatt røngten av ryggen på hunden, da hun mistenker at Kiera har fått prolaps. På Ski tar de røngten av Kiera og konstanterer forkalkning i to ryggvirvler. En midt på ryggen og en i mellom 2. og 3. virvel fra lendet på hunden. Vi får resept på kortison, samt resept på avføringsmiddel og sendt hjem. Vi får ikke beskjed om hva vi bør gjøre videre, så i ett normalt tilfelle skulle en tro at dette kanskje var tilstrekkelig. Vi føler at dette ikke er helt riktig, og jeg ringer til Vera Westby, hun driver oppdrett av strihåret dverg- og kanindachs, og har akkurat trent opp en kanindachs etter operasjon for prolaps. Mens jeg snakker med Vera, gir Anita Kiera ett klyster av mildt såpevann, noe som medfører at Kiera får gjort fra seg. Heldigvis er Vera hjemme og hun sier at vi bare kan komme opp slik at hun får sett på Kiera. Vi drar opp til Vera, som etter to-tre sekunders observasjon av Kiera blir sikker på at dette er prolaps. Kiera er nå nesten lammet i bakparten, og har store problemer med å holde seg oppreist. Vera ringer til veterinær og kiropraktor på dyr, Kristin Halle, som er nabo av Vera. Hun ber oss om å komme opp slik at hun får sett på Kiera. Når vi setter Kiera på bordet er hun bortimot 100 % lammet i begge bakbeina, og Kristin sender en rekvisisjon til Veterinærhøgskolen i Oslo og ber om at det blir foretatt CT på hunden. Vi får også beskjed om at hunden skal ha det varmt og at hun bør ligge i ett lite bur, slik at hun ikke får mulighet til å bevege seg for mye. I tillegg blir vi bedt om å kjøle ned ryggraden med isbiter eller en frossen pose med grønnsaker eller lignende. I tillegg viser Kristin oss ett punkt rett ved siden av halen som vi skal presse forsiktig på. For å bruke hennes ord, ”ikke trykk hardere enn du kan trykke på ditt eget øye”. Dette punktet gjør at hunden slapper av i lukkemuskelen og får gjort fra seg.
Vera lover å ta kontakt med Øyvind Stigen på veterinærhøgskolen, for om mulig å få fortgang i behandling og eventuell operasjon.
Når vi kommer hjem ordner vi et bur til Kiera og vi kjøler ned ryggraden med isbiter i 20-30 minutter. Deretter legger vi henne i buret og pakker henne inn i tepper.
Tirsdag 20.10.2009 Jeg skulle uansett til Oslo tirsdag morgen for å hente storfeblod på Fatland, og tar med meg Kiera. Kiera er nå helt lam i bakparten og drar seg frem etter forbeina. Hun får ikke gjort fra seg, men tisser litt. Vera ringer meg kl. 08.30 og forteller at hun prøver å få tak i Stigen, og at hun vil ringe meg med en gang hun har fått tak i han. Mens jeg snakker med Vera begynner Kiera å bli urolig og jeg løfter henne ut for å lufte henne. Jeg presser forsiktig på punktet som Kristin Halle hadde vist meg, og etter ca. 10 sekunder slapper Kiera av i lukkemuskelen og når jeg løfter henne forsiktig opp renner avføringen ut av henne. Kl. 09.05 får jeg en telefon fra veterinærhøgskolen hvor de ber meg om å komme med Kiera så snart som mulig. Kl. 09.20 parkerer jeg på veterinærhøgskolen, og går inn med Kiera. De foretar en undersøkelse av Kiera for å finne ut om hun har noe følelse i bakbeina og langs ryggraden. De tester reflekser og klemmer hardt på potene i bakbeina for å se om hun reagerer. Hun reagerer og trekker til seg foten når de klemmer hardt på potene, noe veterinæren som foretar undersøkelsen ser på som veldig positivt. Kl. 12.00 blir jeg ført ned til røngten hvor de tar fire bilder av ryggen til Kiera. Vi ser klare tegn på forkalkninger i mellom to ryggvirvler, samt antydning til forkalkning på en tredje ryggvirvel.
Kl .14.15 kommer Øyvind Stigen ut og forteller meg hvilke muligheter jeg har. Vi snakker om prognosen for hunden. Jeg er opptatt av om hunden vil kunne leve ett godt og normalt liv etter en eventuell operasjon og opptrening. Øyvind sier at hun har forholdsvis gode sjanser for å kunne trenes opp igjen, basert på tre ting: Hunden er kun 3,5 år, Kiera hadde noe følelse igjen i bakbeina, samt at vi hadde reagert raskt. Det som talte mot en eventuell operasjon var at hun hadde forkalkninger flere steder i ryggen, samt noe i lend og bryst. Han lurte samtidig på om vi hadde en god forsikring på hunden, da dette er en kostbar operasjon og opptrening. Vi har en rimelig god forsikring å våre hunder, og har forsikret samtlige hunder i Agria. Han kunne ikke si noe mer før de hadde tatt en eventuell CT, men ville ha en avklaring med meg før de gikk videre. Jeg ba om at de foretok CT på Kiera og vi ble enige om at han skulle ringe meg når han hadde fått sett på bildene. Øyvind tok med seg Kiera og jeg dro hjemover.
Kl. 16.00 ringte Øyvind meg. Han kunne da fortelle at hun hadde en prolaps mellom 2. og 3. virvel fra lend. Igjen gikk vi gjennom mulige scenarioer, og Øyvind kunne ikke gi meg noen garanti for at Kiera ville bli bra igjen. Noen hunder blir tilnærmet bra, mens andre vil slite med bevegelsene i bakparten resten av livet. Han mente prognosen ville være fra moderat til god, og at hun hadde brukbare muligheter til å bli velfungerende etter operasjon og opptrening. Han la heller ikke skjul på at dette vil kreve mye tid og mye opptrening av hunden, og at mulighetene er tilstede for at hun aldri vil bli bra igjen.
Han mente allikevel at hundens alder, rask reaksjon, og ikke minst at hun hadde noe følelse igjen i bena talte for en operasjon, og hvis vi gikk for operasjon ville hun bli operert samme kveld. Vi snakker her om enten å avlive hunden eller å operere. Kiera var en av våre første hunder, og er ett familiemedlem godt som noen, og det var ikke vanskelig å gå for en operasjon.
Kl. 19.00 ringte Øyvind igjen og fortalte at de hadde operert Kiera og funnet en stor prolaps mellom 2. og 3. ryggvirvel fra lend. Væske hadde spredd seg ut over tre virvler og de hadde fjernet væsken og lettet på trykket mot ryggmargen. Hun var ferd med å våkne opp etter operasjonen, og de ville beholde henne til de så at kroppsfunksjoner fungerte. Han regnet med at hun ville bli der til lørdag 24.10.2009. Hele dagen har jeg hatt kontakt med Vera, som lover å hjelpe meg med opptrening og behandling av Kiera.
21.10.2009 Jeg ser ingen grunn til å ringe inn til veterinærhøgskolen så tett opp til operasjonen og vil vente til i morgen med å ringe.
22.10.2009 Jeg ringer inn til veterinærhøgskolen for å høre hvordan det går med Kiera. Øyvind Stigen er opptatt, så jeg får prate med en hundepleier, som forteller meg at Kiera både spiser og drikker. Hun forteller også at kroppsfunksjoner som vannlating og avføring fungerer. I tillegg sier hun at Øyvind Stigen var godt fornøyd med operasjonen og at hunden har følelse i bakbena, noe som er ett veldig godt tegn. Jeg blir lovet at Øyvind skal ringe meg i morgen, slik at jeg får beskjed om når vi kan hente hunden, samt videre oppfølging av Kiera.
23.10.2009 Ca kl. 10.30 blir jeg oppringt av Øyvind Stigen på veterinærhøgskolen. Han forteller meg at Kiera etter omstendighetene ser ut til å ha det bra, og at hun kan bli hentet samme dag. Vi avtaler at jeg skal hente henne rundt kl. 14, men jeg klarer ikke å vente og er der inne allerede 12.30. Dette også for å sørge for at jeg får røntgen-bildene med meg hjem. Disse blir sendt hjem pr. mail mens jeg ordner betaling og andre papirer. Vi har heldigvis god forsikring på Kiera, da regningen er på kr. 22.000,-. Jeg har ofte irritert meg over dyr forsikring på hundene, da vi aldri tidligere har trengt å benytte oss av forsikringen. Heretter vil jeg betale regningen, om ikke med glede, så i hvert fall uten å tenke tanken om å kutte ut forsikringen. Vi var klar over at operasjon og rehabilitering er dyrt, så sørg i hvert fall for at du har en god forsikring som dekker kostnadene ved en eventuell operasjon.
Litt over kl. 13.00 kommer Øyvind med Kiera og forklarer meg hvordan form Kiera er i, at hun er smertefri og at hun virker å ha førlighet i bakbena. Kiera er veldig glad for å se meg og beklager seg høylytt da jeg ikke tar henne ut av buret med en gang.
Jeg får med meg resept på smertestillende, brev til forsikringsselskapet, samt ett informasjonsbrev hvor det står hva Kiera er operert for og hva vi skal passe på i fremtiden:
Avskrift av informasjonsbrevet.
Kiera er operert for et skiveprolaps mellom 2. og 3. Lendevirvel. Operasjonen ble utført ved Norges veterinærhøgskole den 20.oktober 2009.10.23 Ved operasjonen ble prolapsmateriale fjernet og trykket mot ryggmargen derved opphevet. Ved hjemsendelse den 23.10.2009 er Kiera uten smerter og såret uten anmerkning. Kiera er imidlertid ikke i stand til å stå uten hjelp eller å reise seg. Hun har derimot kontroll over urin og avføring.
I fortsettelsen bør du passe på at: Stingene tas etter 10-12 dager. Gi smertestillende ifølge vedlagt resept.
Kiera bør være i ro på et tørt og mykt underlag, men bæres ut 4-5 ganger daglig for å få tømt tarm og blære.Om hun begynner å gå på frambena mens hun sleper eller subber med bakpotene bør disse beskyttes (bandasjeres) for å motvirke slitasjesår.
Det er ikke uvanlig at tisper med bakpartslammelse får urinveisinfeksjon. Følg derfor med på urinens farge og klarhet. Ved tegn på infeksjon (misfarget og uklar urin), bør veterinær kontaktes.
Det endelige resultatet av en ryggmargsskadekan vise seg først etter 4-6 måneder. Vi ønsker likeel å se en rask og tydelig bedring etter operasjonen. Hvis bedringen trekker ut er det høyst aktuelt med et rehabiliteringsprogram. Nærmere opplysninger om dette kan du få av spesialdyrepleier (kort vedlagt).
Lykke til videre
Mvh Drl. Øyvind Stigen
|
